Mining for Chrome 2008 Rolf Voergaard og Svein Røbergshagen fisker steelhead i BC.Skrevet av Svein Røbergshagen. Steelheadfiske er noe man blir avhengig av. Vi er i British Colombia, på Canadas vestkyst for syvende året på rad, for fire ukers fiske som vanlig. Noen kaller det” the drug of the tug” andre steelhead- feber, sikkert er det at steelhead har en spesiell måte å ta flua på, at den fighter eksplosivt og at den svømmer i elvelandskap du ikke kan ønske deg vakrere. I dag kom den første forsmak av vinter. Breddene på Morice lå badet i snø og sol det meste av dagen og en blank åttekilos hunnfisk tok Rolfs flue i slakvannet i den siste poolen vi fisket. Først litt smålugging i flua, så full stopp og et seksti meters utras med fisken mer i lufta enn i vannet. Har du først vært her og har du først landet en chromer vil du alltid vende tilbake.                         Vi er i Skeenas elvesystem, med Skeena som hovedåren og Morice, Bulkley og Kispiox som de viktigste tilløpselvene. Systemet har noen av de siste gjenværende originalstammer av havgående regnbue, og i tillegg de mest storvokste stammene du kan finne. Kispiox har rekorden for fluefanget steelhead, et prakteksemplar på drøyt 33 Ibs, tatt i en tid hvor sesongens største steelhead ble premiert. I dag er trofeene i beste fall dokumentert som bilde, før de svømmer ut i elva igjen. Steelhead regnes som en truet art, på Canadas vestkyst har myndighetene, i skarp kontrast til i Norge, skjønt verdien av anadrome fiskestammer og innført oppdrettsfri sone langs hele kysten og fang og slipp. De største eksemplarene av steelhead har svømt tre år i havet før de vender tilbake til oppvekstelva, en ferd på opptil tre hundre kilometer. Oppgangen starter i august og i slutten av september begynner elvene i vårt område og fylles opp. Som sedvanlig startet vi på Dead Fish på Morice,en strekning vi har navngitt for all død stillehavslaks som råtner på bredden og gir en særegen lukt. Dead Fish er med sine lange steinstrender og råtnende fiskelik kjent for å være en favoritt for grizzlybjørn , men også en suveren fiskeplass som må prøves. I fjor ble vi jaget av en binne med to unger, i år fikk vi kjøre sesongens første stålhoder i fred og ro. Poolen gav oss tre fisker mellom fem og åtte kilo, en bekreftelse på at dette er et godt år. Oppgangen er god, forholdene perfekte, men slik har det ikke altid har vært. De to siste årene har krevd mer innsats enn vi strengt tatt har ønsket oss, selv om det under alle omstendigheter vil være bedre enn en normal norsk laksesesong. Med base i Smithers har vi lett tilgang til flere hundre kilometer med perfekt steelheadvann. Vi får aldri fisket alt, selv om vi med pontongbåter dekker halvannen mil elv pr. dag. Noen strekninger får en spesiell dragning, som de kompakte poolene på Kispiox, de lange og slake poolene på Bulkley eller den ville Morice med sine utallige småpooler og lommer som alltid byr på overraskelser. Kispiox har de største steelheadene men blir brun og ufiskbar av noen få regndråper eller noen søfnugg som smelter. I år har den ennå ikke gitt oss en mulighet. Morice og Bulkley har derimot vært outstanding. På Morice beveger oss i vilt terreng, de første to årene uten pontongbåt som transportmiddel var en prøvelse i forsering av urskog. Selv et par hundre meter fra grusveien ned til elva kunne være en umulighet av kratt og veltede trestammer. I slikt terreng trives bjørn og Morice er den elvedalen som huser flest grizzly. Så langt på turen har vi hatt trygg avstand til dyrene, men det skal sies at en av oss går med bjørnespray ii vadebeltet, etter et nervepirrende skinnangrep for et par år siden. En grizzly i fullt firsprang mot oss ga unektelig en følelse av last call, spesiellt fordi det bare var fire meter mellom oss og bjørnen når den stoppet. Å måtte legge seg på elva for å unnslippe er heller ingen ønskesituasjon selv om det ved et tilfelle har vært nødvendig. Bjørnespray er effektivt i over nitti prosent av tilfellene det brukes og når sant skal sies, grizzly betrakte ikke menesker som mat. På Morice har vi gitt navn til en rekke pooler. Lomma er en liten potte rundt en sving som jevnlig fylles opp av et par store eksemplarer. På Hotellet står fisken linet opp langs en femti meter lang strømkant. Nailern gav et år et unevnelig antall fisk i steelheadsammenheng og på Eagle svevde alltid en kjempe av en hvithodeørn over oss når vi kjørte steelhead. Men poolene er aldri stabile og endres hvert år av massive vårflommer som fyller igjen og graver ut, tetter elveløpet med massive trestammer eller graver helt nytt leie for vannet. Eagle som gav vår første tikilos steelhead er i år delt i to løp, Nailern er flatet ut av grusavsetninger og Hotellet har flyttet seg to hundre meter oppstrøms. Til gjengjeld er et utall nye drømmepooler kommet til, med akkurat riktig dybde og strømhastighet til å bli stabile standplasser for steelhead. Når vannet har ganghastighet, dybden er halvannen meter og denne sonen ligger mellom en grunn og og stille innerstrøm og en rask og dyp ytterstrøm, da har vi den perfekte steelheadpoolen.    I Smithers er det nå fem-seks minus om natta og dagtemperaturer på noen få pluss. Den første skikkelige kuldeperioden setter alltid steelheaden i sjakk matt, men bare for noen få dager. Når kuldesjokket er over vil den igjen angripe sitrende maraboufluer med aggressive utfall. Vi venter nå på at et innsig av stor steelhead skal fylle poolene i Bulkley. Følg med i neste rapport, om fangster, fiskemetoder og fluer.

Minig for Chrome 2

Dagen endte med fire steelhead. Jeg la båten i midlertidig opplag
 og valgte en rolig dag med walk ins.Gikk til et par strekker av
rimelig tilgjengelighet og tilbrakte dagen i selskap med en storlom
et ørnepar og en termos. Etter en natt med syv minus var det
ikke å regne med at morgenen villle gi uttelling. Da må steelhead
varmes opp og jeg fryktet det ville bli ettermiddag før det
skjedde noe. Og ganske riktig, første økta gav bare et par lugg
i flua. Men når sola stakk igjennom midt på dagen var fisken villig.
Jeg fristet med en lett jigget flashflue i blått. Det ble to i hver pool,
mellom fem og åtte kilo.
Dagene er blitt kortere, vi er på elva først halv ni og avslutter
når mørket kommer ti timer senere. De fleste fiskerne har nå
forlatt området. Vi treffer bare et fåtall ”die hards”, en og annen
coyote og en tvilsom ansamling jegere som rensker skogene for moose.
Det finnes knapt råtten laks langs breddene og bjørn har funnet andre
matfat enn elveløpene. Kulda og et par dager med snø og regn har
farget noen av elvene, nok til at de fleste har avsluttet en sesong
som uansett går mot slutten. For oss som er igjen er dette en gylden
tid. Vinteren truer med hver ny dag, men elvene fylles av steelhead
som har få fluer å velge i. Da får vi heller tåle å pirke is fra
stangringene eller slitet med å håndtere clipperen med frostnumne
fingre. Med vanntemperaturer ned mot 3-4 grader vil fisken etter
hvert trekke inn i slakere vann og flua må fiskes saktere.
Men der er vi ikke helt, ennå.

 I middels rask rifflestrøm tok Rolf turens største steelhead til nå,
 et prakteksemplar av en buck på drøyt ti kilo. Den stod bak en
steinrekke som nesten umerkelig forandret strømhastigheten slik
at flua logret hakket mer fristende enn vanlig. Når flua stoppet opp
var det bare å reise stanga og kjenne på tyngden. Store hannfisker
er sjelden av de mest viltre, men de er nesten umulig å snu i strømmen.
De rister på hodet og graver seg oppstrøms. Lina synger og det hele
blir en drakamp som kan ta tid. Når slike fisker tar flua, er selvfølgelig
uforutsigbart men det går et tjuetalls åttekiloser på hver stelhead over
ti og du finner de ikke i de små poolene. I en lang og stor pool er
cluet å finne punktet med den optimale strømhastigheten, som
regel noen få meter som er poolens honningkrukke. Den traff Rolf.

Fluevalget er sjelden den store utfordringen. Steelheadfluer er tradisjonellt
bundet i stil med amerikanske hårvingefluer men moderne mønstre bindes
større og med mer bevegelige materialer som zonker strips og marabou.
Når fluene blir syv-åtte cm. lange inviterer de til nupping om kroken ikke
er plassert langt bak. Tubevarianter og String leach og waddington shanks,
i kombinasjon med stiv wire som holder kroken oppe, er løsningen.
Steelhead er glad i lilla, blått, nyanser av rosa og enkelte vil ha det
til at Skeena-steelhead har en forkjærlighet for et grønt fokuseringspunkt.
Svart er en selvfølge. Uansett er det en fordel at fluene er store.
Langhalete fluer på syv-åtte cm. gjør inntrykk på steelhead i kaldt vann,
spesielt når de er nok fortynget til å danse rett over bunnsteinene.

Vi fisker for tiden sammen med to utmerkede representanter for den
skandinaviske måte å håndtere tohåndsstenger på. Nederlenderen
Menno van Dam er hovedmannen bak de siste års tohåndsserier til Sage.
Menno fisker de ferdige stengene og fiskekompisen Gertjan Doedens har
overtatt prototypene. Tohåndsfiske har endelig slått gjennom
langs elvene her. For få år siden jobbet nesten samtlige fiskere
livet av seg med enhåndsstenger, sinktip-liner og tunge fluer.
I dag gjør de det med tohåndstenger og et utall varianter av enten
Skagit stil eller dobbelt speykast. Enkel spey med høyre eller venstre
virker å være totalt ukjent, kanskje fordi det oppleves som vanskeligere
enn andre varianter.

Vi vil fiske de neste dager på Bulkley. Nedbøren har fylt elvene og
løftet ny fisk opp i systemet. Den kom seinere enn antatt men det
skal i stor grad dreie seg om et res av hunnfisk, noe som later til å
være noe i nærheten av en naturlov på denne tiden. De største
fiskene til nå har vært hannfisk, som Rolfs trofe og Mennos tolvkilos.
Menno tok sin fisk på dypt vann rett foran en log jam. Han trodde
først det var bunnen, dernest at han hadde kroket en tømmerstokk.
Så begynte det å bevege seg. Med hunnfisk er det annerledes. Den
går som regel meterhøyt i været ved den minste krokkjenning.
Den kan aldri forveksles med en tømmerstokk.

Mining for Chrome 3
 
Siste fiskedag ringer klokka som vanlig halv sju. Det er ennå halvannen time
til det lysner men vi skal rekke frokost, fylle drivstoff (diesel og kaffe) og
vi skal komme oss til floatet lenger opp i elva. Jeg vrir meg i senga og
merker at kroppen ikke er med, at hodet vil noe annet. Lemster og trøtt
etter fire uker med kasting, roing, kulde og intens forventning om taket,
som kan komme når som helst i svingen, i hvert eneste kast, trekker jeg
dyna over hodet igjen.

Steelheadfiske er så intenst at det bruker deg opp. Jeg var worn out
og tok rett og slett fri. Brukte hele dagen på å sove, spise donuts med
lønnesirup og lese lokalavviser. Go native. På et vis hadde jeg følelsen
av å ha kommet under skinnet på denne magnetiske fisken, slik ønsket
hadde vært i flere sesonger. Jeg var fornøyd. Ikke minst fordi det var
en god sesong som gav en del svar. Jeg aksepterte å ha landet mine siste
steelhead for turen, dagen før. En av hvert kjønn som stod i samme
poolen på Bulkley, med ti meters mellomrom. Hunnfisk har utras som
gjør at du fullstendig mister grepet om hvor fisken befinner seg.
Du stirrer nedstrøms i retning av taket, så hopper fisken meterhøyt
i vært på oppsiden av deg. Det hele skjer så eksplosivt at du kan
ikke annet enn le om fisken løsner. Mothakeløse enkeltkroker gir
hoppende fisk mer enn en fair sjanse. Men begge satt like godt og
var en verdig avslutning. Dagen brakte en varm vind gjennom Bulkley Valley.
Det var en ren glede å nyte kaffekoppen i sola.

I de siste dagene hadde ny fisk en tendens til å holde seg i grupper.
Vanligvis kommer fiskeninn i elva på denne måten, men fordeler seg
raskere enn tilfelle var nå. Ellers utmerket vann kunne være fisketomt,
neste pool kunne gi tre og resten av dagen kunne du gå fiskeløs. Coalseam
er en av de beste poolene på hele Bulkley. To strømmer skiller lag i forkant
av en øy, bunnen er steinete, og dybden halvannen til to meter. Steelhead elsker
denne poolen og blir hengende i strømskillet lenge, vanligvis 20-30 fisk i
slengen. Når vi rodde over etter å ha fisket, telte vi to fisk og vi hadde
ikke et eneste lugg. Tim Pask og Dylan Tomine, to kjenninger i
steelheadmiljøet, landet en dag elleve fisk i en annen pool.Dagen etter
holdt ikke poolen en eneste fisk. Riktignok dreier det seg om svært
foranderlige vannsystemer og fiskens oppførsel kan endre seg deretter.
Selv marginale endringer som en avlagt trestamme, en ny stein eller en
grusavsetning kan forandre en bane og fisken velger andre løsninger.
Men i dette tilfellet måtte svaret være annerledes. Enten trengte fisken
lenger tid på å fordele seg eller så var innsiget av novemberfisk lite.
Det vil Menno få svar på. Han fisker fram til midten av november,
om vinteren ikke fester jerngrep.

Mens jeg nøt mine donuts, dro Rolf på explorer-tur til hovedelva Skeena
for å finne muligheter for nye float, kartlegge inn-og uttaksmuligheter
for båt og potensiellt farlige fall. Som det meste i steelheadfisket må
slikt gjøres selv. Steder snakkes det lite om, ingen bryr seg om hvilken
flue du bruker eller hvor mange fisk du har fått, det ekisterer bare gode
og dårlige dager. Mange teller antall fisk like mye i fisk som er i kontakt
med flua som fisk som er landet. Det hele koker ned til en ting: å kunne
fiske godt vann. Enten lærer du gamet eller du gir opp. Rolf fant gode
muligheter for neste år og avsluttet dagen med en blank steelhead rundt
syv kilo.

Med kulda forandres fiskemetodene. Noe av fisken siger inn i
 svært rolig vann, så rolig at det kalles ”tank water”. Flua beveger
seg i sneglefart og bør ha ving av et svært mykt materiale.
Tempelhundhår har vist seg utmerket. Fisk som står
i ”tank water” har en tendens til å tygge på flua uten å gape tilstrekkelig
til krokfeste. Det gjelder å henge på til fisken har tygd ferdig, løfter du
stanga for tidlig er sjansene for at fisken kommer tilbake i neste kast
marginale. Samtidig gjelder det å senke hastigheten på flua når du fisker
regulært vann og å få flua nær bunnsteinene. Enkle grep er å skrå nedlegget
mer nedstrøms og å øke både lengden og tyngden på synkedelen av lina.
En 10 fots polyfortom i synk fire utenpå en intermediate/synk 2 line fører
flua tilstrekkelig dypt og sakte og i en bra nok sving til å vekke stivfrossen
steelhead. Det blir riktig når du kan kjenne flua treffe bunnsteinene, det er
bare å løfte den fri av steinene for videre ferd.
Så seint på sesongen som oktober er det sjelden vi får annen fisk enn steelhead,
men det kan skje. Stillehavslaks gyter i de samme elvene som steelhead og
i langt større antall. I slutten av oktober er som regel livssyklusen avsluttet
for laksen men et og annet gjenlevende eksemplar av coho, sølvlaks, kan
ha livsgnist nok til å ta en flue. Fighten kan være bra nok men fiskeren
er som regel skuffet over fangsten, slik bildet av Gertjan så tydelig viser.
Steelhead stiller i en annen klasse.

 
Nest år er vi tilbake i Skeena, kanskje det sist året i frihet. Til nå har vi kunnet
 nyte milevis av tilgjengelige elv for en drøy hundrelapp om dagen, bare
begrenset av naturlige hindringer som stryk, fosser og utilgjengelig villmark.
Men rundt en så edel vare som steelhead blir det stridsspørsmål. Guidene vil
ha fisket for seg selv og sin egen næring og lokalbefolkningen vil ha færre
fisketurister å konkurrere om plassene med. Det vil ende med et nytt
regelverk fra 2010, antakelig i retning av loddtrekning og maks åtte dagers
sammenhengende fiske for hver elv. Uansett håper vi at betingelsene blir
gunstige nok til å dra tilbake. Vi har en del ugjort, som å fiske tørrflue i en
sesong med gode temperaturforhold. Steelhedfiske dreier seg ikke om liv eller død,
men det er en spenning som ikke er langt unna.