Higgins Beach Boys 2011
- På jakt etter Stripers i Maine 2011 med Russel og Runar.

Fjorårets vellykkede Striped Bass (stripers) tur til Portland, Maine skulle følges opp av en ny tur i år. I fjor dro jeg alene, i år var Russell med på sin aller første "skikkelige" utenlandstur med fluestang. Som i fjor ventet Steve Stracqualursi i andre enden. Striper fisker på tyvene året, så da kommer man til dekket bord hva fiskeplasser angår.
Ukene i forveien ble fluer bundet opp. Mange fluer. På et tidspunkt lurte jeg på om jeg hadde lagt opp til seks ukers fiske, mens ni dager var realiteten. I fjor hadde jeg ikke med krabbeimitasjoner. Big, big mistake. I år så flueboksene mer ut som velfylte krabbeteiner.

I flyet over svirret bekymringer rundt fiske. Amerikanske sportsfiskerblader og nettsteder har det siste året skrevet mye om en sviktende Striped Bass bestand. Overfiske av Menhaden, viktig fødeemne, brukes blant annet til Omega 3 olje. Yrkesfiske. Et uoversiktlig marked av ulovlig fiske og salg. Kyllingfarmer som slipper ut Nitrater i Chesapeake Bay, det absolutt største gyteområde for Stripers. Nitratene ødelegger viktige østers og blåskjell banker som er grunnleggende for mange byttedyr for Striper yngel. Som om ikke det er nok har det i den siste tiden dukket opp Striper disease. En bakterie som dreper fisken og som ennå ikke er kjent hvor kommer fra eller hvordan.
Striped Bass flytter seg over store områder. De har en nordgående migreringsrute som starter i Chesapeake Bay og går nordover til Maine. Samt en sørgående rute ned til South Carolina, som gjerne er overvintringsplasser.

Da flyet landet på Portland flyplass 24. september 18.50, helt i rute faktisk, var vi utålmodige. Etter 8,5 time i flyet var vi klare for å få ut leiebilen, komme oss til Higgins Beach Inn og få satt sammen stenger og øvrig utstyr. Vi skulle være ved bredden med første lyset dagen etter så tiden virket knapp.

 


På vei ut Higgins-døra kl. 05.50 rakk vi akkurat å få med en coffee-to-go. Opplysning ved innsjekking var at det var kaffe fra 06. Perfekt! Det var gangavstand til første fiskested, syv minutter senere sto vi nede på Higgins Beach. Tidevannet var på vei inn. Vi skulle konsentrere oss om ”elva”. Det er en kanal som går inn fra havet, og som 500 meter lenger inne åpner seg igjen og ser ut som en innsjø (estuaries). I Maine er det 2-3 meter forskjell på høy og lavvann, avhengig av månefase. Vi var der på ny måne som betyr stor forskjell på høy og lavvann. Selv om Russell hadde sett bilder og blitt forklart, hadde han ikke forventet så massiv vannforflytning. Russell har gjort en del laksefiske tidligere og begynte å snakke om lakseelv. Som spøk fikk han klar beskjed om å ikke blande inn laksefiske i dette salte element.

Vi brukte Scientific Anglers Streamer Express synk 4 liner i den harde strømmen. Jeg startet med Flatwing, Russell med en brun ”Slider” fiskeimitasjon og fluekastene ble lagt oppstrøms. Fluene ble fisket forholdsvis rolig inn, men variasjon i tempo hørte med. Etter en drøy times fiske ble det flex i Xi3 stanga. Fisken tok min Flatwing Clouser hardt og tett på land. Det gikk heftig og backingen var gul. En god fight senere og jeg kunne lande en 80cm lang Striper! I USA snakker man ikke vekt, bare lengde. Russell hadde kommet til og tok noen bilder.. En virkelig god feit fisk, og vakker. I form lik vår hjemmelige havabbor, men har større halefinne, langsgående striper og de blir selvsagt større. Alt er jo større ”over here”


 

Fisken imponerte Russell og jeg sa han kunne glede seg til sin første striper. Han slapp å vente lenge. Vi ruslet ned til noen små fjellformasjoner hvor det smalt på ganske raskt. Standard størrelse striper flexet 8-er stanga heftig til en fornøyd Russel . Landing, noen bilder og high five. Det er noe med den første fisken på en langtur. Ikke lenge etter landet jeg en i samme størrelse. Da jeg så fisken første gang under kjøring så jeg også 4-5 andre fisk som fulgte den som var kroket. Den er sterk og gir seg ikke uten real kamp, men snart kunne jeg ta det kjente tommelgrepet. Standard på bass-fiske. Russel landet yterligere en vakker fisk. Topp åpning, og for et vær! Klar himmel og 22 varme.

Vi fisket opp til omtrent det høyeste på tidevannet før vi tok bilen over til Steve. På høyest tidevann har gjerne fisket vært det dårligste, så det passet bra.

 

Det var et gledelig gjensyn med Steve. Han kunne fortelle om bedre fiske i år enn i fjor. Se det! Et lyspunkt fra bekymringene på flyet over. Mye kaffe og lang prat senere var vi i bilen igjen på vei til lunsj. Hos Steve fikk vi adgangskortet og koden til det jeg i fjor kalte ”Privaten”. Et superfint område av en strand som har noen spennende steinformasjoner som kommer til syne halvveis ned på tidevannet. Stripersen patruljerer stranda frem og tilbake på jakt etter føde.

 


Det var naturlig nok ”Privaten” som skulle fiskes på neste økt, og da på utgående tidevann. Her er det krabber som gjelder. Å dra til Maine uten krabbeimitasjoner er like flaut som å finne ut at lommeboka ligger hjemme når restaurantregninga skal gjøres opp.
På ”Privaten” er det lite krabbefluene kan sette seg fast i. Dybden i enden av et fluekast er ca 2-5 meter og det er fin sandbunn hele veien tilbake. Fluene dras langs bunn i små drag, lurking, med innlagte stopp. Noen ganger tar stripersen kontant ved å suge krabba i seg. Andre ganger merker man drag i lina som betyr at de spytter flua ut igjen, men løpet er absolutt ikke kjørt. Det er på dette stadiet det er mest spennende. Her gjør vi korte litt raske inntrekk, litt pause, så noen raske igjen. Krabber er ikke så raske at de klarer å unnslippe, med mindre de har lykkedagen og finner en passe stein i ørkenlandskap å smette under. Du må ”selge krabba” som Steve sier. Overbevis Stripersen om at det er ”the real stuff”!I de fleste tilfeller lar de seg lure, andre ganger skjønner de lureriet.

Fiskeøkta ga hver vår flotte striper. Ikke akkurat standard på ”Privaten” men vi skyldte på at vi ikke hadde ”the crab move” i hendene enda. Likevel, seks stripers på første fiskedag er et stykke over norsk standard. Vi hadde mye å se fram til…………skulle det vise seg.





 


Over de neste åtte fiskedager fisket vi stort sett Higgins og ”Privaten” om hverandre, avhengig av tidevann og vær. Generelt var fisket dårligst på det høyeste og på helt lavt. Beste fiske hadde vi perioden halvveis opp til høyt og halvveis ned til lavt, grovt sett. Været var på vår side. Kun de siste to dager var det mye vind og regn, samt en hurricane ute i havet som gjorde at ”Privaten ble umulig å fiske pga store bølger. Men da ble ”elva” redningen.

Vi fisket hardt fra det første morgenlyset til kveldsmørket. Vi hadde selvsagt hvileskjær når tidevannet ikke passet. Turen endte med ikke mindre enn 75 stripers, rimelig jevnt, men Russell noen flere. Vi veide ingen fisker, men målte de største og noen få av standardstørrelsen. Enten med målebånd eller ca mål ut fra fluestanga. De to største lå på 80 cm, samt noen på 70-75cm. De fleste lå på 55-60cm. Så mange som 70 fisk ble lurt av krabbeimitasjoner i form av Steves Coyote Crab som er bundet kun av Coyote hår. Blue Crab fungerte bra også. Denne bandt vi med Poly Bear fibre i fargene tan, oliven eller brun, samt et par hvor vi hadde blandet inn farger som ga en del liv i ”krabbeskjoldet”.

 





Jeg brukte hovedsakelig to liner. Streamer Express Clear Tip (synk 1) på lavere vannstand mens synk 4 lina ble mest brukt når vannet var på det høyeste. Russel brukte en synk 3/1 klump stort sett hele tida, hvor siste delen av klumpen var klar. Vannet er så klart i Maine at klare liner fisker bedre enn fargede liner. Så når jeg brukte synk 4 hadde jeg en 9-10 fots fluorocarbon fortom! Helt motsatt av hjemme hvor jeg bruker kun 1-1,5meter fortom. Vi brukte Egor fluorocarbon fortommer som vi laget selv med 0,28-0,33mm spiss.

Sage sendte opp en av sine ”Brand New - 2012” Sage One 9 fot 8-ere som jeg hadde gleden av å bruke. Den fikk kjørt seg hver dag og var nydelig å kaste med og kjøre fisk på. Blir en ny bestselger fra Sage. Ellers gikk det i Sage Xi3 klasse 8. Striper fiske i Maine betyr kontakt med mye sand partikler, så snella må tåle røft bruk. Her er Tibor mitt valg.

Høydepunktene var mange men for å nevne noen. - Kvelden da Russell kom opp i et fint område med Stripers og ga seg ikke før han hadde landet 11!! Den samme kvelden i baren måtte han løfte ølen med høyre arm. Den som glapp for meg nede på Ferry Beach. Dro line og backing så fort før kroken løsnet at jeg fikk flashback på 90cm stripersen fra i fjor. De store som vi landet og gledet oss ekstra over. De spesielle spisestedene Steve tok oss med til som vi aldri hadde funnet ut av selv.
Turen var bare så vellykket, både når det gjaldt fiske, vær og det sosiale. Steve og Bob har blitt to meget gode venner som er så positive og hyggelige.
Striped Bass er i skrivende stund og med kaldere vann begynt å migrere sørover og bort fra Maine, men den er tilbake neste år. Og det er vi også!
Flere bilder kan sees på Steves sin hjemmeside http://www.wayupstream.com/