Til Patagonia, februar 2012.

- Dette ble langt dere.. Derfor kommer 4. del - Parque Nacional Alerces her - etterfulgt av del 1,2 og 3. De neste/kommende innleggene finner du under "Turblogg" som egne blogginnlegg.

Del 4:
Så bar det inn i en av de "store naturreservatene i verden for fluefiskere, Parque Nacional Los Alerces".



Store ord! Men du verden så flott det var. Mye å fordøye for en nordboer. Det er "Vegg-i-vegg" med Cholita, og nærmest Villa Lago Rivadiva, som jeg nettopp har forlatt.
 
Ruta 71  -  er grus (med tildels meget grove steiner)  hele vegen

- og går gjennom parken og videre til Esquel.
Denne parken bør man absolutt ta seg tid i. Book via internett på forhånd. Bahia Rosales har et flott anlegg omtrent midt i parken med camping, leilgheter og hytter. Jeg leide meg denne





- for 200 peso (kr 280/natt). Her var det som trengtes; to rom: kjøkken/arb.rom med bord og tre stoler. Kokeplate på kjøkken. Og et stort soveværelse med 2 doble køyesenger (4 pax). Utenfor var vannkran med "orntli" vann for oss nordboere, og eget grillsted + stort utebord. Og stille/vekk fra veier og uro. De leier ut båter og oragniserer turer derfra, og jeg ser det som nær ideelt utgangspunkt for å "gjøre parken".
Og vakkert er det rundt omkring:





Parken er et fluefisker-mekka. Men du bør ha flytering/(pontong-) båt for å dra full nytte av alt dette flotte. Om du skal ha en fiskeopplevelse utenom (les: bedre enn..) nesten noe annet, få tak en pontongbåt og ta ferien din her.
Her finner du er en perlerad med glassklare sjøer og ditto elver fulle av tildels stor (50 cm++ ) regnbue, pluss noen store "browns" ( 5kg++?) samt en "landlocked" laksestamme. Laksen blir riktignok ikke så stor (2-4 kg), men er mer enn livlig nok for enhver som får den på en klasse 5 stang.
Klimaet er perfekt; vassdragene ligger på 500-600 moh, og toppene rundt på ca 2000m. Temperatur om dagen ca 25C nå i februar, og med kjølig fin natt-temp på mellom 5-10 C fordi vi er "i fjellet".



Det koster 50 peso (75kr) å kjøre inn i parken, og alle som skal fiske her må desinfisere utstyret om det har vært brukt andre steder.
Alle blir stoppet og intervjuet når de kjører inn, bl.a om man har tenkt å fiske. For da skal utstyr desinfiseres før man drar videre! Du kan selvfølgelig si du ikke skal fiske og gjemme utstyret under ting i bilen, men vi som kommer fra gyrodactulus-land vet at slikt gjør man ikke.
Så det bar bort til desinfeksjons-stasjonen som ligger 100 m bortenfor.
Jeg hadde, som tenkes kan, med en masse utstyr. -- Og har fremdeles mørke flekker i metallet på min Hardy Prince snelle fra en "brutal" Islands-desinfisering i Reykjavik i 1984! Derfor var det ikke med lett hjerte jeg "meldte meg" til behandling...
Narita, som hadde vakt, kunne bare spansk, og med mitt fremdeles noe "vaklende" spansk ble dette fort muntert. Og hun var en meget fornuftig biologistudnet som hadde sommerjobb i parken! Spurte hvor jeg hadde fisket før jeg kom til henne, forklarte at grunnen til desinfiseringen er en algeveskt som har herjet Chile og nå spredd seg til Argentina. Algen blomstrer opp i sterkt sollys og "spiser oksygenet" i vannet.
Høres det familært ut? Onde tunger her borte vil at dette er en alge norsk oppdretts-næring tok med til Chile for år tilbake. Narita visste dette, og siden det var klart at min sråkgruppe ikke var latino - at jeg var norsk. Hun tok allikevel ut bare det utstyret samt fluene jeg hadde brukt her borte og desinfiserte dette i en klorblanding -- samt skylte alt godt i vann etterpå. Med mye morro og smil attåt.






Fint å ha "gjort det rette" - og i tillegg ha en liten unnskylding om at fisken ikke beit fordi jeg hadde brukt en av de fluene som hadde vært dyppet/luktet klor! Rart med fiskere. Det finnes alltid en god grunn til at fisken enten ikke biter, eller at den "glipper" på vegen inn.....
 
Problemet for fotturister som meg er - som nevnt over - at det er sub-tropisk skog over det meste, og nærmest ufremkommelig langs breddene på grunn av buskvekster og nedfalne trær.

Men se på dette vannet.....



Og trærne er spesielle; er av eucalyptus-familien, vokser ca. 1 cm pr 20.år og er vissnok noe av de eldste vekster man finner.



Du må enten finne deg et sted "å gå uti og vade", eller en kort stand-by strekning hvor du har baksleng nok til å få ut flua mer enn et par meter - og bør vite at i tillegg er elvene, som elvebreddene, også fulle av nedfalne trær.



Det danner et supert miljø for fisken, men er selvfølgelig til stor frustsrasjon når "drømmefisken tar" - og stikker under bak en trestamme med snøret ditt.
Du ser den - og trestammen - i det krystallkare vannet. Der står den og stanger/rister på seg og gaper, men du kan lite gjøre.





Fisken har lært seg å gå "rundt" et nefallent tre - og fortommen ryker selvfølgelig! Det er sannsynligvis ikke første gang "sværingen" har vært med på dette. Det fiskes jo realtivt hardt på dem på de fleste av de få tilgjengelige plassene for "breddevadere" her nede. Disse stedene kommer du bort fra med båt - eller ved å gå "langt-pokker-i-vold".
For dere som ikke er så vante med dette at fisken etter dette svømmer med krok i munnen, så er det slik at kroken løsner etter relativt kort tid, og vekk er den! Og, all fisk som tas i denne delen av verden MÅ settes ut igjen. Ikke lov å ta den med - uansett.
Det fiskes mye med mothakeløse kroker av den grunn. Dvs at mothaken på kroken enten ikke er der, eller klemmes inn med en liten tang. Da kan fisken settes ut igjen uten å ha fått store skader i munnen.
 
Rio Rivadavia er vel "perlen" av elver i området, men det er stort sett bare inn- og utos som kan fiskes fra land. Her et bilde av "mellompartiet".





Og utos kunne bare nås med båt, sto det i brosjyren. Men det er det med at vi Ola'er jo er vant med å gå på fjelltur, og jeg prøvde meg på en slik fjelltur til utoset, der elven irenner ut i Lago Verde. Gikk i 2,5 timer gjennom en "fantastisk Alerces urskog"





inntil GPS'en sa jeg var 256 meter unna elven. Da mått jeg gi opp. 150 m rett ned, og et par meter bort "der nede", gjennom noe som jeg så - og da visste var ugjennomtrengbar krattskog for en med vaderbekledning. En av måtene stedets vegetasjon "beskytter" seg mot beitende villdyr på er å utstyre seg med lange, spisse torner. Ikke noe tess for pustende vadere!
Men du verden så flott det var der nede!



....Så selv med egen guide kan du av og til ende "på ville veger"..





Men litt lenger opp mot Lago Rivadivia sørfra - når du kommer ned fra stigningen og begynner på det flate vegpartiet med en stor Hacienda nede på venstre hånd, mellom deg og elven - da står det stolpe med blå og hvite striper litt nøytralt i vegkanten. Synlig nesten bare for den som ser etter en åpning å snike seg inn på.... Og ved siden var en liten glippe i buskaset...
Bilen opp i grøftekanten, på med vader igjen, og inn i buskaset - til en sti som gikk begge veier langs et gjerde.
En stor fordel for oss fiskere her nede er at gjerdene i Argentina stort sett ikke har piggtråd. Og etter min mislykkede tur tidligere på dagen var det lite å nøle etter. Ned til den elva skulle jeg! Over bar det, og på med GPS'en ned mot mot elven. Gjennom noen flotte beitemarker. Store trær med gresskledde enger innimellom hvor buskas/underskog var avspist av hester og kyr. Flott å gå. Fremdeles fulle av hester og kyr, så om du er engstelig for noen av dem, ikke gå her.
Og der lå elven. Uberørt og glassklar, med bredden beitet ren slik at bakslengen kunne være "hur lang som helst", og på steder var elven til og med vadbar. Her var det flott!

Ikke på store, men små fluer. Gullhode hareører #14 virket godt for meg. Streamere eller tørrfluer/hoppere var ikke tingen her tiltross for ganske stilleflytende elv..
Kvelden kommer fort, så ved 20-tiden bør du gi deg om du skal finne vegen hjem mens det er lyst.
Så til Esquel..

1. del

Nordisk er igang med videreopplæring av sine ansatte. I tråd med statlige etaters fokus på å videreutvikle ansatte samt nyttiggjøre seg av sin "senior", sendes Gorm på et videreutviklingskurs innen fluefiske, men hovedvekt på tørrfluefiske"..

En god del av stoffet som nå følger er ganske spesifikt, og til stor del beregnet på de av våre kunder som har tenkt seg til samme område.Ta det derfor ikke ille opp / hopp over om ting blir ganske detaljert underveis :
Man kan bli skikkelig dagdrømmer av å forberede en måned på lykke og fromme med fluestang i Patagonia. Dra akkurat dit lysten vil, og ikke minst dit tilfeldigheter bringer en.

Reisen - preludium
Først skal man komme dit. Det er langt, og man må fly.
Man kan gå til et reisebyrå, bruke et internettbyrå, eller shoppe på egen hånd i et virvar av nett-muligheter / fristende tilbud. Jeg valgte internet.
Hva med KLM til Buenos Aires for bare kr 7869? Avgang fra Torp kl 05.35, overnatting i Amsterdam og en 5-og-en-halvtimes rast i Sao Paulo på vegen. Overnatting i Amsterdam kan nok kanskje friste. Der er det store muligheter til å kombinere med litt-av-hvert av kulturelle opplevelser! Men drøye 5 timer i den særdeles lite fristende internasjonale ventehallen i Sao Paulo. Nei det er ikke løsningen.

Et reisebyrå vi har god kontakt med mener de kan skaffe bra tilbud med BA via London. ”BA er best på billig og bra”. Men BA var slett ikke så billig, heller ikke da jeg gikk inn på nettsiden deres. Kr. 11.500 tur-retur Oslo-Buenos Aires er ikke billig for meg. Og så kommer Buenos Aires-Bariloche (”Stedet” i Andesfjellene) t/r i tillegg –ca kr 3.500, dvs. kr 15.000 før en er i gang med fisket, og det er en god del! Hva heller med et super-Norwegain-tilbud på kr 249 til London, og så BA derfra?.Jo, men de til 249 til London går til Stanstead, og den ene 249-billetten som fantes den dagen passet slett ikke. Dessuten er det krøkkete å lande på Stanstead og dra videre fra Heathrow. Og hva om det er tåke og/eller sneføyk i Noreg? Hvis Norwegian er forsinket og man mister BA’s Buenos-Aires-fly, da er ”toget” gått.
Mye å skulle forholde seg til for en ”stakkars fluefisker”!
Men hva med BA sitt konkurransetilbud for å møte SAS og Norwegian t/r London? Bingo! – Og for å være sikker på å komme tidsnok til BA4275 til Buenos Aires via Madrid kl 15.25, ble det BA 07.35 fra Gardermoen.
Samme flyselskap hele vegen gjør tingene vesentlig enklere om det skulle skjære seg underveis.

Har tross alt ferie, så jeg valgte billigbilletten til BA: Først 6 timer i London for å ta høyde for at i Norge er det ofte forsinkelser. Er det ulykke på motorveien i Noreg så stenger politiet ofte av hele vegen lenge nok til at ingen rekker det de skal. I et annet land jeg kjenner godt, men som det ofte slett ikke lenger er ”comme-il-faut” å sammenligne seg med, sørger politiet for at biler blir dratt til side uten unødig opphold, oppmålinger tatt umiddelbart, samt at glass blir sopt vekk fra kjørebanen (det gjør de selv, med målebånd og feiebrett tilhørende bilen – i tillegg til hagla!! Hva med det Ola?), og at ”trafikken går” igjen nestenn umiddelbart. En stor digresjon; for jeg skal jo med tog til flyplassen! Men forsinkelser det blir det ofte her hjemme og det må man ha med i beregningen.
Så de 6 timene på Heathrow er akkurat passe for en tur ”på by’n”. Litt kultur, og så en god pub-lunch. Og den rimelige BA billetten har i tillegg 6 timer i Madrid på veien til Argentina. Flott, akkurat passe for en tur ”på by’n” i Madrid og få rørt litt på bena før 12 timer over Atlanter’n.
Billett kjøpt på MasterCard for totalt kr 1646 Oslo-Lon t/r, og gbp 774 Lon- B.A. t/r, til sammen ca. kr 8900+. Det var kanskje verd kvelden? - For kvelden, den går med for meg når jeg begynner på dette.

Mellom Buenos Aires og Bariloche går det en mengde fly hver dag, så det ordner seg. Selv om det har vært vulkanutbrudd igjen i Patagonia, vest for Bariloche, på Chile-siden. BBC- nyhetene sa at Bariloche var isolert igjen, og at flyplassen var stengt, men en rask IP- telefon til gamle venner på Rio Dorado Lodge i Junin de los Andes, rett nord for Bariloche, ga svar: Flyplassen åpen igjen, men det er et askelag overalt vest for Bariloche. I Junin mot nord, og Esquel mot syd er alt ”normalt”.
Da drar jeg til Esquel. Etter 4 år i og rundt Junins perle-elver; Malleo, Chimeuin, Quillen Alumine/ColonCura og andre fristelser er det flott å kunne prøve nye jaktmarker, selv om det skal meget til å ha det bedre enn i Junin. Men med sine ca 20 år i og rundt Esquel hadde Tor Inge ingen reservasjoner mot å anbefale det på det varmeste, så da regner jeg meg rimelig safe.

En litt uheldig hjemreise fra fisketuren til Illandet for to år siden resulterte i at Lan Chile den gang sendte Svein og meg hjem på førsteklasse fra Santiago. På den turen ble vi Lan-club-medlemmer - og jeg "FAN" - og med de LAN-bonuspoengene fremdeles”på konto” - gikk jeg inn på LAN hjemmesider og booket billett fra Buenos Aires til Bariloche t/r. Spørsmål fra nettsiden: ”Ville jeg betale med kort eller ville jeg bruke bonuspoengen mine?”. Klikket på ”bruk bonuspoeng” – og regningen var betalt fra bonuspoeng-konto.
Det var noe det SAS!!! .

Selve Reisen:
Opp kl 04.00 - etter at alt endelig var pakket og klart tre timer i forvegen! - rart hvordan det er så vanskelig å få gjort alt enn skal i god tid? Opp for å rekke NSB kl 05.13 fra Billingstad til Sandvika og flytog videre derfra kl 05.26. Hvorfor jeg er engstelig for at 5.13 skal være forsinket slik at jeg ikke når 5.28 fra Sandvika, når mitt 5.13 starter i Asker bare 7 minutter unna og Sandvika er to stasjoner = 4 minutter unna, er en gåte. Men ikke desto mindre er jeg enstelig, ref. motorvei-”hang-up’en” jeg har (over). Det skulle ikke kunne gå så mye galt på ”denne landsens linjen Asker-Oslo” med et meget tidlig lokaltog som kommer et par stasjoner bortenifra?
Men ”brent barn skyr ilden” – og jeg har stått opp og tar dette toget en halvtime for tidlig slik at jeg kan nå Gardermoen-flyet mitt selv om jeg må vente til neste flytog.

Tidlig morgen, -12C, stjerneklart, og enslig på Billingstad stasjon. Klokken er 5.13. Ikke noe tog. Men en lystavle som informerer at toget kommer om ca 3 min – så rettet til ca 4 min – så til ca 5 min…! F…heller. Dette toget starter jo i Asker. Og slett ingen passasjerer som er til bry for NSB.
For dem av oss som har vært i Sveits med nesten like mye sne og kulde er det en gåte at Ola har funnet seg i NSB’s forsinkelser i alle år. Kl 05.13 fra Hauptbahnhof til Brüttisellen eller hvorsomhelst ellers for den sags skyld, GÅR 05.13 - og er du der ikke da, så når du ikke toget!. Det er ikke behov for fancy høytalersystem og lysende tavler til masse penger. Togene kommer-og-gårnår de skal….
Vel, bra for Sveits….Rakk togene, sjekket inn på Gardermoen. 22,9 kg eksakt i min nye Patagonia reisebag som er både bag og ryggsekk. Kr 1.099- anbrefales.
Og bagen ble sjekket helt frem selv om det var tale om to helt adskilte reiser, fordi alle billettene var kjøpt i BA’s system. Hold deg til ett flyselskap. En nyttig detalj om du vil spare tid og brysom håndtering ved samelbånd underveis.
I anledning sommerens OL har britene revet i en ny terminal for BA på Heathrow, Terminal 5. Den er verd et besøk. Håndbagasje i oppbevaring rett på utsiden av tollen for 5 pund, og så ”tuben til by’n”. Til Nasjonalmuseet på Leichester Square, og til den gamle Pub’en rett rundt hjørnet hvor de fremdeles har byens beste Fish’n’Chips, samt ikke minst pint’en som hører til. Oppholdet ble en ekstra bonus i stedet for en vente-på-flyplassen-plage.
Vel 3 timer til Madrid på et ikke halvfullt og splitter nytt fly var også helt OK. BA har som valgspåk ”To fly. To serve”, og det passet utmerket på denne flighten. På tidtabell, og med utmerket BA servering, selv på ”cattle class”. Ankom terminal 4 i Madrid, som også er ganske ny og virkelig flott; det er stor plass, moderene fasiliteter; det er rent, og ting funker. Hadde som sagt 6 timer, så satt nok en gang håndbagasjen i en oppbevaring t.v. etter tollklarering (kost = 4,8 euro) , og tok expressbuss til by’n.
Madrid ligger et godt stykke unna flyplassen (som Gardermoen-Oslo), og det er mange måter å komme seg til byen på. Ta en ekspress-buss! Den tar 35 min inn til sentrum – og koster 2 euro!- ("Heia" Gardermoens buss- og taxi-opplegg; hva med 16kr til byen?!).
I Madrid går expressbusser hvert 15 min. i begge retninger, 24 timer i døgnet. Endestasjon er veg-i-vegg med Prado Museet, hvor Picassos ”Guernica”-, samt en Leonardo da Vinchi-, og en Chagall-utstilling sto på menyen. Bare å velge. Og veien var kort videre til et hyggelig restaurantstrøk rett ved; dra til Fuente de Cibeles, gå opp Grand Via et par hundre meter og stikk inn til høyre mot Chueka.
Og etter en ”knall-effektiv- gjør-Madrid-på-4 timer” bar ferden tilbake til Terminal 4 og videre til Buenos Aires med Iberia. - Ikke fly Iberia sånn videre uten å ha undersøkt alternativer skikkelig. –Jeg trodde det var BA jeg skulle ta, men hadde jeg sett nøyere da jeg booket billetten hadde jeg sett det var BA som booket plass for meg på Iberia.

Hadde jeg visst hva jeg nå vet, hadde jeg booket LAN Chile London t/r til Bariloche. Turen Madrid –Buenos Aires er 12 timer non-stop. Med HELT fullt fly og masse familier med barn som skulle billig hjem fra Spania-og gudene-vet-hvorfra, så ble selv sete 26D en prøvelse. Jeg var 1,93 på sesjon for ”en del år siden”, og trodde jeg hadde krympet litt, men setene til IB 6348 fra rad 13 og bakover var ikke tilpasset selv krympende nordboere. Jeg hadde rett og slett ikke plass til bena – og som mange av dere vet, så er man ”midt inne i det baki der”. Det var 12 ille timer.
Tenk på det neste gang du skal virkelig langt!
Landet dog kl 09.10, "on-time" i Buenos Aires, og her kjenner man med en gang at nå er man ”sørpå”. Strålende solskinn, luften var varm (+27), fuktig, og lukter eksotisk, selv om jeg hadde hatt plass ikke langt fra ”et dusin babies” som hadde sine problemer underveis, og mente nesen derfor var midlertidig dysfunksjonell.
Noe litt spesielt med Buenos Aires og fly, er som med Gardermoen/Fornebu i gamle dager. Utenriks- og innenriks fly betjenes fra hver sin flyplass, og de ligger på hver sin side av byen. Man skulle tro det var en utmerket og ”public” transport mellom de to fordi det tross alt bor 13+ mill mennesker i Buenos Aires by, og de fleste som ankommer Argentina lander i Buenos Aires. Men nei, dvs, ”tja”; det finnes både offentlige og private interesser som driver denne overflyttingen. Gerhard tok taxi den ca. timen det tar mellom flyplassenene tidligere i år, og da han skulle gjøre opp, nappet taxisjåføren likegodt lommeboken hans – og borte var sjåfør, taxi og lommebok. Så jeg gikk til ”det offentlige”! Beskjeden der var at neste Ekspressbuss avgikk om 40 – ja 40 - minutter! Og jeg ble anbefalt å kjøpe billett til 70 peso , ca kr 100, med en gang for å være sikret plass.
Etter å ha tygget litt på det jeg har skrevet over med de 13+ mill mennesker + masse turister, samt vurdert å bli sjanghaiet av mange meget pågående taix-fyrer som jeg vurderte om jeg kunne ”takle”, så ble det som det har blitt i ”tusener av år”: den søteste damen i offentlighetens tjeneste skaffet meg en offentlig taxi til ”spottpris”, og kom til-og-med leiende med en sjåfør som kunne litt engelsk. Kr 210 for å bli levert med lommebok og bagasje i god behold på ”den andre flyplassen” 40 min senere, etter å ha fått en guided tur gjennom sentrum av B.A var helt OK: Verdens eldste Avenida, med en enorm Evita malt over en skyskraper-fasade; fått utpekt byens bestee tango-klubb, som skal besøkes på vegen tilbake til Norge, samt fått masse unyttig informasjon om hva man ikke burde gjøre hvor i byen.

Det svette og sjeggstubbete fjeset, inklusive blodskutte øyne (etter å ha hatt en sjarmerende, men meget ofte gråtende, søt baby ved siden av meg i 12 timer…) jeg vartet opp med hos LANs insjekkingsdesk må ha gjort inntrykk. De kunne ikke sjekke meg inn enda fordi det var en time for tidlig for innsjekking til mitt fly da jeg kom, men de to charmerende LAN innsjekkingspersonene sørget for at jeg nå sitter her og gleder meg til et sete på business-class på to timers-turen til Barilcohe. Glemt er krampe i bein, bleier og skrikunger – og nesten hele Iberia. Kart har jeg fått tak i, og Mattison&Jones sin bok ”FlyFishing in Patagonia” ligger klar og skal nytes mens svever videre syd- vestover i lett champagne-rus. - med bena over kors og plass til overs.

Fremme i Bariloche:
Turen gikk ”som en røyk”. Helt nytt og halvfullt fly. En time og femtifem minutter. Og vi landet i strålende ettermiddagssol kl 18.20, bagasjen kom, og bussen til sentrum, 30 peso, kjørte meg helt til hotell Tirol. Anbefales. Ligger akkurat de 100 meterene sydvest for sentrum man kan ønske for å slippe trafikk, og for en liten ekstra sum får man ”room with a view”/utsikt over sjøen og fjellene i bakgrunnen. Om man er på budsjett så har albergoeen ved siden av samme utsikt og koster halvparten.
Det skal være meget spesielt om man ikke får hotellrom bare ved å troppe opp og spørre om en ”quarto” i Bariloche.
Tirol er rent og pent, resepsjonen snakket litt engelsk, det er mer og mer uvanlig dess lenger vekk fra Bariloche man kommer her nede, så man kan få litt greie på ting uten å kunne for meget spansk, eller være totalt avhengig av ordbok. Det å kunne ta en skikkelig dusj, spise et ”normalt” (ikke flymat) måltid, få en god natts søvn samt så pakke om i fred og ro etter en så lang reise er vesentlig for meg.
Alt stemte her. De 25+C gradene forsvant meget fort ved solnedegang, og jakken kom på før jeg tok turen ut til middag; Asado (kjøtt stkt på spidd foran åpen ild) og en god rødvin - og så var i alle fall jeg fort i latino-stemning.
Fredag morgen opprant med stålende vær, men med halvparten av fjellene på andre siden av sjøen dekket av en grå skyaktig masse som lignet storbysmog.

”Åh, det. Det blåser der borte, og da virvles lavastøvet opp skjønner du” – resepsjonsdamens engeslk var upåklagelig. ”så lenge det ikke blåser her har vi det fint, og fly kan lande, men om vinden kommer, da merker vi det godt. Leiebil var bestilt på internet fra …Avis/Hert co skulle alle ha ca nok 10.000 for 25 dager inkl fri km og forsikringer med egenandeler det går an å leve med (nok 7,500 – 10,000) ved full kasko. Diana hos APU skulle ha kr 7.000 (C-klasse, dvs en Fiat Palio), og hvis jeg bekreftet nettbestillingen innen 24 timer vanket det 20% rabatt.
En kort underesøkelsesrunde hadde vist at ingen kunne konkurrere. Diana fikk ordren. Hun leverte selv bilen ved hotell Tirol, gikk gjennom alle papirdetaljer med meg, inklusive tillatelse til å ta bilen over grensen til Chile, og hun plukker den opp på flyplassen når jeg drar. So far, meget bra. Husk detaljer med forhånds-tilltelse til å dra over grensen til Chile om du tenker i den retning. Å gjøre det ”på sparket” er ofte umulig, avhengig av hvilken grensestasjon du benytter. På de store går det ikke, men syd for Esquel er de visstnok ikke vanskelige. Bilen hadde nye dekk (vær nøye med at dekkene er bra, det blir mye grusveier om du skal på fisketur i Argentina/Chile!). Og sørg for at du har reservedekk, ekstra bensinkanne samt vindusforsikring. Stensprut m/påfølgende sprekk i ruter er meget vanlig, og det akn være MEGET langt mellom bensinstasjonene underveis.

I ”bibelen” for turen – Flyfisning i Patagonia /Mattison&Jones – sies det at når du er i Bariloche, stikk innom ”La Cueva, THE fly-shop i Bariloche”. Ikke gjør det. Sjappa er nedlagt, og ingen av forretningene rundt vet hvor den er blitt av. Legen som bodde i samme inngang (John O’Connor 501-1) var slett ikke interssert i noen forstyrrelser om fluefiske, og du er neppe interessert i noen legehjelp, ihvertfall ikke av ham! Men. Bariloche har det meste du vil trenge av suppleringsting. Spesialvarer, slik som holder til Garmin GPS'en min brukte jeg enorm tid på å få tak i, uten hell. Erfaring tilsier at du bør skaffe alle spesialting hjemme før du drar. Det sparer du enormt med tid på - om du kanskj skulle bruke noen kroner mer så vet du i det misnte at du har det du bør.

- sentrum i Bariloche. Med turistkontoret (tv) og politistasjonen (th). Anbefaling. Bruk turistkontorer for all mulig informsjon du trenger når du kommer til et sted i denne delen av verden. De er offentlig drevet, er stort sett meget professionelle, de booker hoteller og turer for deg, gir deg kart og anbefalinger som er verd å følge, og - dette er gratis.

Så kom middags-vinden fra vest, fra Chiles vulkaner, og med den en tåkeaktig tilværelse som sved i hals og nese og etterlot et tynt (lava-)støvlag over alt. Skjønner godt at da omdirigeres fly til alternativ flyplass (uten varsel - men de som venter på noen vet hvorfor flyet ikke kommer, og at det bare er 8 timers busstur til den du venter på dukker opp!) Vil gjette på at det er mange år til lavastøvet har lagt seg på Chilesiden av Bariloche. Plutselig var de om formiddagen meget turistifiserte hovedgatene nede ved strandveien nærmest folketomme.

Bildet er mot sjøen og samme fjell som ovenfor - men et par timer senere.
Og jeg forlot byen sporenstreks sydover mot El Bolson, hippie-byen, vekk fra noe som helt sikkert ikke var sundt hverken for nese/hals eller lunger. Så BBC hadde helt rett. For argentinere er Bariloche og Patagonia et stort turistmål som de nødig vil det skalknyttes negativer til, men de som kommer for å tilbringe en ferie i Bariloche i nærmeste fremtid får seg en skikkelig negativ overraskelse. Men, ta ”Ruta 40” syd – eller nordover, et par mil i hver retning, så er man i en annen, og meget renere og stillere/”saktere” verden. Veiene er utmerkede; de er godt merket, og det er nesten ikke trafikk. Bildet under er tatt etter 20 min kjøring inn i fjellene, syd for lavaskyen i Bariloche

De 125 km til El Bolson går utmerket på 1,5 timer. Man vender seg fort til at de doble gule stripene midt i vegen er for at begge filer skal se at ”her er midten av vegen”. Ingen bryr seg om verken dem eller fartsgrenser. Man kjører forbi der det ser OK ut. Av og til er det prikket linje over en bakketopp. Ikke kjør forbi der. Fartsgrenser eksisterer i den grad at man kjører så fort som biler og veiforhold tillater. For en rekke av bilene på vegen er det ca 40-50 km i timen, ikke fordi det er dumpete veg, men fordi knutene i tauverket som holder karosseriet sammen løsner ved større hastigheter, eller fordi motoren egentlig har gått 1 mill km, dette er 3 bilen og den kan ikke mer. Andre, små snertne, som min Fiat går sine 130-140km/t, og det kjører de i. Men pass for ”Curvas”/svinger; de kommer fort, og skarpe kan er være. Og det hender ikke sjelden at to sjåfører med hver sin ”1-mill-km-modell” kappkjører side-om-side i møtende retning. Spesielt kjennetegn er den mørke oljeskyen bak dem.eller du kommer rundt en sving i 100 - og møter dette:

El Boson kunne vært en avdanket by i Rocky Mountains i USA, eller i Alpene, men da uten sveitser-stilen. Blanding av falleferdige rønner og relativt moderne, lav arkitektur preget av god tilgang på treverk, ofte barket og lakket, og av en-/tohetasjes murhus i latino/litt ”grelle”, eller for å være hyggeligere: ”festlige” farger. Du finner et utmerket hotell/motell/hosteleria for ca 100 peso/natt inkl. frokost. Ikke nødvendig å booke på forhånd, bortsett fra de få ganger i året hvor det er en eller annen festival. Da lønner det seg å ha avtalt på forhånd. Men noe Ok finnes alltid. Jeg hadde med Lonely Planet og forsøkte deres anbefaling, men det gikk ikke. De var (selvfølgelig) fulle. Ble anbefalt ”Empleada” og tok inn der. ”Dyrt” etter ”El Bolson-standard”, hele 200peso / døgn inkl frokost. Men med internett-Wi-Fi - som ikke var raskt nok til å overføre en A-4 side med tekt til Norge før serveren kuttet ut! En rask regnskur sørget for en regnbue somble litt spesiell:

Sørg for å kjøpe det du trenger hjemme før du drar. Fluer og tippets får du her i El Bolson om du skal fluefiske som meg, men alt annet av rekvisita bruker du (jeg) altfor lang tid /dager på å lete etter; vi blir sendt fra den ene forretningen til den andre uten at det er noe forskjell i utvalg. Av en eller annen grunn går tankene til Arve Oppsahls kommentar om at ”det jentene i Lissabon har, det har’em i Lissabon”.

Fisketur:
Stakk innom Bolsons ene fluefiske (”mosca”) forretning – og det var skikkelig opptur fra mislykket Bariloche søk. Etter litt, for å si det forsiktig ”nølende spansk åpning”, ble det lettere flyt på glosene – og jeg endte opp med å få et par av favorittstedene hans nedtegnet på fliken av en papirbit. Riktignok etter å ha åpnet med et par fluekjøp jeg egentlige ikke trengte som en oppvarmer, men det er etter min mening absolutt verd å åpne besøk på et nytt sted på den måten. Kanskje litt dyrt når man egentlig ikke trenger fluene, men langt rimeligere enn en guide, og ofte bra nok hjelp til at du får en flott natur- og fiskeopplevelse.
Så, neste dag, etter standardfrokosten som besto av te samt to skiver brød og det eneste pålegg som var satt frem: skål med søtt rødt syltetøy av sterk, men ubestemmelig smak, bar det til Rio Chubut, vel 10 mil syd-og østover. Du skal ned på grusdelen av Ruta 45, så du kjører Ruta 40 forbi Epuyen, hvor dete ser slik ut:

til den svinger brått til venstre ca 15 min senere, og Ruta 71 går videre sydover.
NB, om du har samme type kart som mitt så er veimerkingen litt ”tvilsom”. Jeg kjører på Ruta 40. Det er det som står på skiltene langs veien, men den er merket Ruta 258 på kartet. Kartes Ruta 40 heter Ruta 45 når du kjører på den, og Ruta 45 eksisterer ikke på mitt kart. Dette korrigeres greit ved å være oppmerksom på at ting her nede ikke alltid er slik du tror, så betvil tilværeslsen, samt å få deg flere kart. Et av dem passer gjerne med terrenget. Og når det gjelder elveløp og nes/odder har jeg for lengst funnet ut at selv gode argentinske bilkart ikke er å stole på.
Følg 40 vestover til veien møter Ruta 45, og ta nordover mot El Maiten. Etter ca 5 km stikker du inn på ranchen til venstre og spør om det er OK å fiske litt lenger opp, og 2 km videre opp er du på et flott sted! , hvor det da ser slik ut: - og du har bare kjørt ca 20 min fra jeg tok bildet over...
 

Hit du nå kom er Chubut i nesten ørkenlandskap med til tider tett vegetasjon langs elven. Men den er ikke plagsomt tornete og elven kan stort sett vades, samt enkelt krysses masser av steder. Og en av sidene er vanligvis fiskbar for fluefiskere.

Par-hundre-grams småfisk i raskt-renndende vann, og 1- opp til 2 kgs, muligvis større, i de rolige, dypere kulpene. Disse er ofte for dype til å vades, og har en vegetasjon langs bredden som er for tett til å få noe meningsfylt ut av å prøve. Mitt ene forsøk endte med en flott fisk som etter et minutt hadde floket lina inn blant greiner og kratt, og vekk var’n….Så det blir å fiske disse kulpene oven- og nedenfra så langt du rekker. Jeg fisket mest flyt. Små mygg (16/18) eller hoppers (10) som den på bildet under; og for meg bør de ha bein! Copper Johns (14) og Haresøre 14/16 virket utmerket for meg i stryk-delene. Du tenger ikke noen synkeline eller synke-polyleadere der jeg fisket. De store kommer opp og tar.
Nydelig natur, varmt, en lett bris innimellom trærne selv om det blåser en del på pampasen utenfor.
Ikke en annen fisker å se, bare naturens her ganske mangfoldige dyreliv, og en variert og kjempeflott elv som selskap. Tanken gikk rett som det var til svenske venner som synger om at ”här er gudan gått at vara…” / så priviligert jeg er som får oppleve dette. Jeg skal ikke si at det spiller nesten ingen rolle om jeg ikke får fisk, men følelsen av at 1,5kgs’en tar og raser ut – den gir unektelig et ikke ubetydelig ”kick” – likeså å ta den varsomt av den mothakeløse kroken og se den pile av gårde etter et ”ublidt møte med verden der utenfor”..

Over er ett av mange eksempler fra denne økten, og, Nb- dette er en sjøørett-håv. Fisken var rett under 2 kg og hoppet som en 200 grammers.
Tatt på denne, en str 8.:
 

Så til rio Manso, lagos Mosca og Hess, rio Fonck, Cholila, upper and lower Carrileufu og rio Rivadavia i neste omgang.

2. del  Rio Manso - området


Du behøver ikke dra langt syd for Barlioche før det bys på det meste en fluefisker kan ønske seg.
På de 13 milene rett til El Bolson dro jeg forbi et av perlene i området, Rio Manso, og tenkte da at hit skal jeg tilbake og få med det på vegen. Ikke sikkert det vil seg slik på vegen hjem.
Rio Manso er en elv, men i virkeligheten et stort elveområde som får vannet fra Monte Toronador, en hvit, lysende iskledd pyramide på 3480 m som naturligvis preger hele området.



Breene tilfører masse vann til alle kanter, og det vassdraget som ligger på sør-østsiden kalles med et fellesnavn Rio Manso, som også er navnet på den største elven. Og nesten øverst en "berømt" liten sjø, Lago Hess, som jeg hadde satt som mål. Ikke meget besøkt, meget vanskelig tilgjengelig  ifølge min fluefisker-bok, og med endel ganske store rugger.
Området er absolutt verd et besøk. Kjør mot Villa Mascardi - her et bilde fra Ruta 40 rett syd for veikrysset, sett nodover mot Bariloche.



Hovedveien R-40 er slik. Meget bra, nesten ikke trafikk, og du kommer fort frem.
Ta av vestover på Ruta 81 ved Villa Mascardi - grusvei. 50 peso i bompenger.
Lukk ventilasjonssystemet i bilen, og vindu opp når du møter noen. Støvlaget blir fort merkbart også inne i bilen.
Naturen er vakker. Du kjører langs vassdrag som er ca 600-700 moh, men veien går mellom 600 og 1000 moh. Ofte langs elven (Rio Manso), men vegetasjon er så tett, og guideboka sier at det er umulig å få noe meningsfylt fiske her uten båt, så jeg stoppet ikke underveis. Du kan, og elven er vadbar på en god del steder, så velbekomme, men pass på vadreren for torner! Du må ikke nødvendigvis rase helt til topps slik jeg hadde bestemt meg for.
Her bilde utover Lago los Moscos vestover mot lago Hess. "Lindo", vakkert, som man sier på spansk.



Ved vestenden av Lago Moscos er det "litt sivilisasjon". Gode flue-og generelle fiskemuligheter rundt boccaen (oset), og muligheter for båtleie etc.

En flott campingplass, med alle fasiliteter midt i fiske- og fjellheimen. En perle for deg som camper. 40 peso for teltplas over natten og 2 peso for å bruke dusj/do.
I det hele tatt er det MEGET godt tilrettelagt for campere alle steder jeg har vært her nede. Renhold er forbausende bra. Jer har brukt endel campingtoaletter her nede nå.  Ennå ikke sett papir flyte eller merker av ekskrementer eller urin. Alle har vært rene og velholdte. Kan m.a.o. ikke sammenlignes med det å stoppe langs veien mange steder i Norge. Resepsjoner er hjelpsopmme, og teltplassene er godt forberedt som oftest med eget grillsted/bålplass med oppsatt grill. Ved finnes overalt rundt deg, det er bare å forsyne seg.

For meg kom et overraskelsesskilt om at veien videre til Lago Hess var enveiskjørt MOT meg frem til kl 14.00 (for smal og dårlig).



Dvs det ble lunch og siesta-time. Man har god tid her nede, og må være forberedt på overraskelser. Men her ville det være bra nok for de fleste - bare å ta stangen og rusle nedover elven fra boccabroen jeg står på..



Lago Hess sin bocca ble neste stopp. Ny liten sivilisasjon. Denne gang politi/militære. Med jeve mellomrom langs alle veier blir man skiltet om at nå er det politikontroll, så senk farten og stopp på signal. Litt uklart for en reisende som meg hva de egentlig gjør, men det er ikke tvil om at "dette setter folket i arbeid". For militærleire - store leire, og politistasjoner, det finner du overalt her nede i denne delen av Argentina. En god ting er at de er tilgjengeglige og hjelpsomme på de mest uveisomme steder- og særlig langs grensen til Chile. Og det er dessverre ikke bare smil og glede når grensevakter møtes. Naboskapet er ikke som mellom Norge og Sverige!
Men godt organisert er nasjonalparkene. Med informasjon og fasiliteter som vi har meget å lære av.

Her fra Boccaen og østover mot innoset av Hess, Rio Fonck. Det var dit jeg hadde tenkt meg.





"Utilgjengelig" sa guideboka. 950m fra nærmeste sted på vegen opp mot Lago Fonck og ned til rio Fonck sa GPS'en.
Hva med å gå nedover fra Hess-oset istedet?:


.
Ser flott ut, litt vanskelig å få til kast pga kratt langs bredden, og for dyp til å vades. Men du verden så flott. Det går jo an å bare "svinge flua ut"! Og her er det ikke mange konkurrenter om plassen.

Men Rio Fonck vant. Det er gøy å prøve. Livet skal ikke være "slagen landevei lenger"! Er man blitt pensjonist/67 går det fort nedoverbakke, og ting må gjøres mens man enda kan. Så jeg tok av veien opp mot Lago Fonck:



- og når GPS'en sier at du nærmer deg stedet med de 950 metrene - korteste avstand, se etter dyretråkk i riktig retning. For vegetasjonen er meget variert/rikholdig her, og ville gledet enhver naturforsker. Særlig gjorde kombinasjonen av bambus og nypetorn det spesielt tett nede ved bakken. Nå skulle den nye Sonic glidelåsvaderen til Redington få prøvet seg! Her et lite inntrykk av stien jeg fant - og der kameraet gled ut av lommen og lå på bakken da jeg omsider fant tilbake 4 timer senere!





 F....heller! Men det er vel slik at "evig eies....".
I alle fall var turen helt jæv.... Ville aldri funnet frem uten GPS. Det er så tett vegetasjon, selv i 700-800 m høyde at du ser ikke mer enn et par meter frem. Glem menneskelagde stier, de finnes ikke. Bruk dyretråkk, her antagelig villsvin- og hjorteveier selv om jeg ikke så noen dyr.
Brukte vel 1 time i 25 graders varme i vadere på de 950 meterene - og kom frem til en Rio Fonck som var ca 10 m bred, sakteflytende, krystallklar, og med frodig bunnvegetasjon -- og masse stor fisk. Midt på dagen, nesten vindstille, bare en varm bris og ikke en lyd bortsett fra noen eksotiske fugleskrik. Og et antall svære fisk som bare sto og "sturet" og ventet på kveldsmat! For et syn. Og det var da jeg fant ut at kameraet ihvertfall ikke var sammen med meg - og hadde falt ut av lomma underveis!!!!(Måtte ha vært da jeg tok bilde ved inngang til stien!) Og nå som jeg virkelig var på et usedvanlig sted, og skulle hatt det! Vel...
Nok et lite aber: ingen steder var det muligheter for å kaste. Til det var skogen altfor tett. Men hvis jeg sto på den trestammen som hang utover elven og fikk slengt tørrflua (til Tor Nedkvitne) bortover dit - da..?
Og det gikk! Flua fløt stille nedover mot en overhenglende busk, og den har et stort hvitt ryggskjold så den er utmerket å følge i tillegg til at den flyter flott. Og så, stille "Sluuuurp..", så satt'n!
Knarr-lyden fra Saracione-snellen lød som et stenras i "tropestillheten" - og her ble det en helt upassende/malplassert "bråkelyd" ..
Fisken raste ut og hoppet "himmelhøyt". Blank - og STOR! Oi, og jeg som bare hadde en 4'er fortom! Hjertebank. Det er jo dette som er det det dreier seg om....
Slapp imilertid å tenke mye på det; fisken inn under og gjennom en stor bunngress-bundt, rett under meg. Så den helt klart og nær - ut på andre siden av gresset, og snapp... så var det ikke tale om 4 eller 2'er. Den ville røket fortommen i alle fall.
Men jeg hadde fått kjenne nappet, og oppleve utraset.
Kanskje det ble bedre langs bredden lengre ned? Gjennom mer urskog. Marginalt, men her var det til gjengjeld masse nedfalne trær i elven, så fisket ville fått samme resultat som lengre opp. En flott odde ytterst der Fonck renner ut i Hess, men odden var avskåret av en gjørmebekk. Prøvet å forsere, men gjørma var for dyp. Prøvde å finne noen stokker, men gav opp. Guide-boka hadde rett. Her var ufiskbart - men det er nå utprøvet.
Og stedet, med napp samt utras ER opplevet! For deg som har båt en gang. Prøv. Det er helt sikkert verd turen.

Frem med GPS'en, og pga avmerkede vegpunkter underveis ble tilbakevegen ikke mer komplisert enn tilvegen - GPS'en avtegner hvor du går, viser deg "stien" du gikk, samt går, og med et par meters nøyaktighet. Hvis jeg ikke har sagt det før, invester i en slik om du skal i utmark på egen hånd! Når sola står nær rett opp og du nesten ikke ser den pga krattskog er det ikke enkelt å navigere uten.
Og ved bilen lå kameraet! Ingen andre på disse kanter. Tror kanskje på dagevis...

Det er lyst realtivt lenge. Så tilbake ved bilen kl 18.30 er solen fremdeles høyt på himmelen. Kan nå campingplassen rett før Rio Manso går inn i juvene ned mot lago Steffen. Det skal være noen sværinger der nede.
Det tok bare 25 min, og klok av skade (for smått utstyr, med 4'er stang og tippet i Fonck), rigget jeg #5'ern og 3'er tippet med en red butt 8'er. Rett ut her, nede ved campingplass "Cascada los Alerces:



akkurat før Rio Manso fosvinner ned i meget ugjestmilde stryk. Blås i Lago Hess. Dra hit!
-  Og bang! Der satt'n. Det var som å få laks i Lærdal i gamle dager. Lina, og det som føltes som 100m backing raste ut. Sikkert 5 kg ++. Frem og tilbake. Stor sølvkropp, høyt opp i lufta som en liten regnbue og ned med et skikkelig plask. Og høylytt applaus fra tre campingturister som hadde tatt turen ned. Ta tiden til hjelp og la'n gå sier de erfarne gutta. Så slik ble det. Men den ble ikke trett.
Og så gikk det som det dessverre ofte går med oss som ikke er perfekte fiskere. Sværingen kom på gærne siden av en trestamme ved andre bredden, og jeg hadde ikke sjans til å forhindre det - og så ble det med drømmen om nesten å ha tatt troféfisken... Annen gang i dag.
Men det er ikke det å absolutt skulle ha den opp som er tingen. Spenningen ved utstyrs- og fluevalg og kasting mot et spesielt sted hvor du tror den kan være, og så klaffer det. Så sitter'n. Det er noe det!

De 15 milene tilbake til El Bolson gikk som en røyk. De fleste Argentinere som ferdes her er kanskje ikke vant til grusveier? De kjører stort sett i 20 km/t. Og det var 6 mil ned til hovedveien. Enten det, eller så er de opptatt av at det ikke skal støve så meget. Men det er faktisk ikke så lenge siden tiden min i militærpolitiet (!- bare 50 år...), da vi fant ut at det ristet langt mindre i jeepen om du kjørte fort enn sakte, og så ble det mindre støv foran i bilen! Og Fiat'en her, den går som en "kule"...!
Tilbake i El Bolson var det fred og ro. Mørket hadde senket seg; det luktet Asado - stekt kjøtt på spidd foran åpne varme - over hele byen, og etter en rask tur innom La Empleada for kort skifte, så bar det ut på by'n.
Paret ved siden oppfattet av en eller annnen grunn raskt at jeg ikke var lokal ..kan det muligens være min aksent?:-). Og jeg hadde bestilt en hel flaske meget god vin (hele 98 pesos - nest dyrest på listen, etter anbefaling fra "sjefen"). Syntes jeg fortjente det etter dagens opplevelser.
Det var altfor mye for meg etter en dag uten noe annet enn en flaske vann og en ostebit + noen kjeks jeg hadde i sekken. Så jeg tilbød de to ved nabobordet et glass hver. Og så viste det seg at fru Angelina hadde sin master i biologi fra Toronto, og at han var fluefisker på sin hals. Begge ca. 50 - og de var herfra! Han snakket (desverre!) ikke engelsk, og fru Angelina (yep!) hadde ikke snakket ordentlig engelsk på "evigheter".  Hun hadde vært med på alle hans fluefisketurer i egenskap av bio-forsker, kunne alle elver og vassdrag "på rams", og jeg fikk dem nedtegnet på servietter og kartbiter "en masse". Hun visste også utmerket godt hva gyrodactulus salaris (vår lakselus) var!
Det ble en "stor aften" for henne og meg! Er helt sikker på at han er enig i det!   
Så videre til La Cholita.

3. del

Fra El Bolson er det en drøy times tur til Cholita. Dro først til Villa La Ravidavia som er "viden kjent" for sin vakre natur samt elvetilgang til rio Cholita før den renner ut i lago Ravidadvia.

Var innom stedet, men der var der for "flott" for vårt Nordiske budsjett (før vi har fått evt. stipend!). Skal du ha med deg en "kjempetur på en superplass i området"; ta inn på Ruca Kitai i Villa lago Rivadavia - www.rucatitai.com.ar. Du betaler ca 600 peso + pr døgn (x 1.4) pro pers , etter rabatt for lengre opphold. Men du får "full pakke!" "På elven", badstu med påfølgende opholdsrom i lenestol med panoramavinduer mot elven, rom m/alle faciliteter etc. Etter en omvisning ble jeg invitert til middag av verten, en psykiater fra Buenos Aries, men "perhaps una otra vez"...

alternativ var stedets campingplass, men det var heller ikke midt i blinken for en "halv-sofistikert pensjonist". Riktignok bare 70 peso (x 1,4) pr natt, men inni var det ikke ryddet på en stund...

Men dra til Cholita. Det kan jeg si nå når jeg er kommet litt lenger på turen, og har sett litt mer å sammenligne med. Dra innom turistkontoret og få tak i Rachel. Hun er stedets leder for turist-ting ( for det er et litt lite sted til å være by):

- traff henne i en kolonialforretning. Jeg var litt oppgitt over at alt var stengt i siesta-tiden, som stort sett er mellom 13.30 og 17.30 - da den andre ikke-ekspederende personen viste seg å være Rachel (turistsjefen). Hun formidlet raskt at jeg (akk, igjen...) var for sent ute; dagen i forvegen hadde Cholita avsluttet sin årlige "Asado-fiesta" - kjøtt-på-grillspyd-over -åpen-ild-festival. Som Rachel sa (på sitt langsomt-og-tydelige-spansk (- dette til Hermann)): "Gorm, vi er stor sett 600 hundre sjeler her, og nå har vi servert 6.000 asadoer i løpet av 2 døgn. Vi har gjort en kjempejobb! Du skulle vært her! - Men jeg blir 50 den 19 februar. Da blir det fest hjemme hos meg. Jeg vil at du skal komme. Du kan ta det igjen da!".
 -- Så stikk innom Rachel! Det gjør jeg 19. feb!
Og Racehl visste at her kunne man bo:

- en herlig eldre dame, Lillan, tok meg imot. Skal noen av dere til Cholita noen gang; kjør gjennom stedet, ut av Cholita 1 km mot sør finner dere hosteleria El TresBon - og fru Lilian. En virkelig elskelig eldre dame. Kansjke et rart uttrykk det. Men her passer det. Ta inn der!
Marco Jâger, fiskeguide i hele sitt liv, eier stedet og vet alt om denne delen av Patagonia. Hos ham var det bare en annen gjest; Joe, en proff/ flyfisher-rep fra Seattle - og det viste seg, som mange av dere vet, at "vår fluefisker-verden" er ganske liten. Han var rep for Spirit River fluebindeutstyr (som vi er distributør for i Norge), og for Winston fluestenger som vi også har hatt forbindelse med i all "vår tid", samt kjente personlig Mark i Anglers Bookshop (Oregon).  Så vi to hadde en masse felles kjente... og følgelig ble jeg invitert til middag. Slikt er bra for oss ignorante langveisfarende...!
 
Og derfor bar det neste morgen til Lago Cholita og fiske nedover i rio Cholita. Fant ut at jeg kjørte helt til topps - så langt jeg kunne komme - og så fiske meg nedover. Nydelig vær. Det er det stort sett hver dag. Dalen er ca 700 moh, så solen er absolutt varm, men i skyggen er det kjølig, i hvertfall før 12.00 er det ca 10 grader mindre i skygge enn i solen, dvs ca 20 i sol og 10 skygge. Og fordi det nesten alltid er en liten bris her nede er det bra å ha med en jakke.
Grusveg hele vegen. Tid er et rart begrep her nede. Til å begynne med tok jeg tiden på ting. Gjør ikke det nå lenger. Ting tar den tiden det tar... "Bussen kommer når den kommer" som mine venner i Kerala, India, pleide å si. Men det tok vel en halvtimes tid før jeg kom hit...

....da gikk det ikke lenger. Bilen og jeg hadde forsert endel små-elver som jeg tenkte jeg ville "klare", men denne var for stor for meg. Så "vi" dro tilbake, forbi camping-leiren,

og startet fisket rett nedenfor. Jeg kommer tilbake til dette med campingleire her i denn edelen av Argentina. Det er supre fasiliteter. Faktisk vel så bra som å bo på hosteleriare/hoteller - og mye rimeligere.

Cholita var bra å fiske; både for meg, fluekastingen, og fiskelykken... Ikke store, ca 500 gr +/-, men mange...

Det er ikke mange steder langs elven du kan stå ved bredden å kaste, men det kan vades mange steder. Av og til blir det for dypt, og da er det klundrete å finne steder å klater opp. Derfor er det lett å miste eller glemme ting når man er "i farten" og må kravle seg opp på en bredd fordi elven er iferd med "å ta en". Særlig i slikt torneterrenge som det er her. Håven var plutselig ikke der når jeg trenget den . Hvor kunne den være? Inn i bilen og tilbake til der jeg hadde stoppet underveis -- og der

- kjenner du deg igjen?
Og det var her jeg kom - i god fart - rundt en sving og møtte dette...

Så videre til den "vakre parken": los Alerces. 

i